Å trene en hund for ettersøk og blodspor er givende både for fører og hund. Her er noen tips for hvordan du kan gå fram, og hva du trenger av utstyr.
600 meter godkjenningsprøve
Skal du trene for å få en godkjent ettersøkshund i Norge, så er det blodspor som gjelder. Særlig realistisk i forhold til et skarpt ettersøk er det ikke, men sånn er prøven. Sporet skal legges med 3 dl blod som fordeles jevnt gjennom sporet på ca. 600 meter. Det skal være minst 12 timer gammelt og være lagt ut dagen før sporet gås. I enden av sporet legges en viltdel, som oftest en skank, fra et hjortevilt. Skal du trene en hund for reelle og skarpe ettersøk, er det nok andre treningsformer du etterhvert bør velge. Jeg kommer tilbake til det.
Velg halsbånd eller sporsele med god kvalitet
Sportrening kan hunden få begynne med fra den er valp, og da naturligvis helt enkle slepespor i begynnelsen. Valpen kan starte med et enkelt og rimelig halsbånd, men etter hvert som hunden blir større og arbeider over lengre tid og strekninger, bør du ha noe som er mer skånsomt. Et godt halsbånd eller sporsele som ikke hemmer hundens sporarbeid er da viktig. Velger du halsbånd, så bør du velge en bred type beregnet for sporarbeid. Disse presser mindre på luftrøret og er mer behagelige for hunden.
Halsbånd eller sele er mye av en smakssak, og det er fordeler og ulemper med begge løsninger. Halsbånd er enkelt og tar mindre plass. Sele er nok mer skånsomt for hunden, særlig om den trekker mye, men det skal den jo helst ikke. Hunden må gjerne være ivrig, men bør ikke trekke mer enn at du fint kan følge på i gangfart. På et reelt ettersøk er det viktig at det går såpass rolig at du hele tiden har god oversikt over det som skjer foran deg, og ha god mulighet for å komme til skudd. Det fungerer dårlig om du henger heseblesende etter hunden.
Det er også et par andre fordeler med seler. Den innebærer litt mer påkledning og «ritual» som tydeligere markerer at hunden nå skal spore. Derfor tar jeg aldri på selen før jeg er framme ved sporstart eller skuddstedet. Dessuten gir seler mer synlighet. Det er en fordel ved reelle ettersøk, særlig om de foregår i nærheten av trafikk eller andre jegere. Det samme gjelder i en skuddsituasjon hvor det er viktig å se hunden.
Husk ellers at en sele ikke er en sele. Noen seler er laget for å gå tur eller å trekke, og med liten tanke for at hunden skal arbeide med nesa langs bakken. Selen bør også være rask å ta av om du må slippe hunden. Kjøp derfor en sele laget for sporing, og som ikke hemmer hundens nesearbeid. Etter å ha prøvd noen ulike, har jeg endt opp med seler fra tyske Niggeloh. Disse er laget i samarbeid med profesjonelle ettersøksjegere. Tyskerne har høy kvalitet både på ettersøksekvipasjene og utstyret de lager. Dette er seler laget for profesjonelt bruk vil nærmest vare «livet ut».
Sporliner
Sporlina bør være ca. 10 meter lang og du kan i prinsippet begynne med ei vanlig flaggline eller lignende. Selvsagt må lina være solid og ikke kunne ryke, samt ha en god karabiner, festespenne eller annet. Ei god sporline skal dessuten være god å holde i, gli lett i vegetasjonen og uten å sette seg fast. Helst bør den også være godt synlig – både i dagslys og mørke. Ei enkel flaggline eller de rimeligste sporlinene tilfredsstiller ikke disse kravene, så etter hvert bør du vurdere ei skikkelig sporline. Disse kommer i forskjellige prisklasser og stort sett får man her hva betaler for. Opprinnelig var sporlinene av lær, et materiale som på mange måter fungerer utmerket, men som i dag er lite brukt. At lina er god å holde er naturligvis viktigere jo større og sterkere hund du har. I verste fall kan du få brannskader i hånden. Jeg foretrekker 15-20 mm flatvevde (webbing) sporliner, kanskje rettere sporreim, fremfor runde liner. Flatvevde liner er lettere å gripe og holde enn de runde.
Ei sporline bør heller ikke så lett henge seg fast i vegetasjonen. Det betyr at den med fordel bør være noe vridningsstiv og glatt. På dette punktet er de runde kanskje også noe bedre enn de flate. Lina bør ikke ha noe i enden, som for eksempel en knute eller ei håndløkke. Dette for at den lett skal smette rundt vegetasjon og ikke sette seg fast. Omtrent en meter før lina slutter er det derimot fordelaktig å ha en liten markering som du kan føle i hånden når lina løper. Da føler du at lineenden nærmer seg og unngår at den forsvinner ut av hånden, og at du i verste fall mister hunden.
God synlighet er også bra, så en god kontrastfarge på lina er fint. Til ettersøk i mørket foretrekker jeg også innvevd refleks. Da synes lina og hunden mye bedre. Biothane er en amerikansk PVC-belagt polyester webbing som er godt egnet til sporliner, men disse har ikke refleks.
Flasker til blod
Det neste du trenger er ei flaske til blod. Her kan du naturligvis bruke de fleste plastflasker. Jeg har prøvd mye, fra ketsjup- og Melangeflasker til laboratorietyper. Jeg synes de fleste blir for unøyaktige og spruter for mye blod. Ei vanlig brusflaske på 0,5 liter eller mindre, er kanskje det enkleste og fungerer fint. Borrer du et lite hull i korken, helst ikke større enn 1 mm, så har du ei brukbar blodflaske. Har du to korker, så kan du også korke flaska tett og ha den i lomma uten å søle. Om du ikke kan skaffe blod fra eget vilt, så det kjøpes i de fleste matforretninger eller fra slakterier. Det finnes også blodpulver som kan blandes med vann. Det selges på apotek, men selv foretrekker jeg naturelt blod.
Markeringsbånd
Når du skal legge spor så er det også gunstig å kunne markere visse steder, særlig gjelder dette der hvor det er blodopphold, vinkel eller andre utfordringer. Den mest elegante måten å merke dette på, er å lage naturlige markeringer i terrenget i form av steiner, spesielle trær, du legger greiner i kryss, setter stokker opp til et tre, fester en grankvist i et lauvtre o.l. Det enkleste er nok likevel markeringsbånd. Disse finnes i rivesterkt papir som liksom skal være miljøvennlig, men uansett skal du sørge for at disse fjernes etter at sporet er gått. Da er det ikke så viktig hva slags materiale markeringen er laget av. Selv bruker jeg mye klesklyper som jeg har festet markeringsbånd i. De er lette å feste på trær og raske å fjerne. På skarpe ettersøk kan bånd brukes for å markere skuddplass, blod eller andre funn i sporet.
GPS og annet
En GPS hundepeiler kan også være nyttig etter hvert for å registre utlagt spor og senere hundens sporing, men er absolutt ikke nødvendig. En rimelig, men noe unøyaktig, app til smarttelefonen er «Dog tracks». Denne koster en snau hundrelapp og lar deg registrere sporleggingen og senere hundens sporing. Appen bruker da telefonens GPS, og nøyaktigheten blir så som så. Den sier selv 4 m, men er ikke så nøyaktig på min telefon. Uansett gir den en pekepinn på hvor langt sporet er og hvor det er lagt. Sørg også for å få andre til å legge spor for deg, så du lærer hunden å gå blodsporet og ikke sporet med din lukt.
Andre spor og klauvsko
Godkjenningsprøven og kunstige blodspor er ikke særlig realistiske for å simulere et virkelig ettersøk. Det er sjelden et vilt etterlater så mye og regelmessig blod, og særlig uten å etterlate fotspor. For mer avanserte og realistiske spor med tanke på ettersøk, bør du derfor vurdere å kjøpe klauvsko hvor man fester klauver. Slike klauvspor kan naturligvis gjerne kombineres med litt blod og annet. Dette er den tyske og danske måten å legge spor på. Du kan også trene slepespor med en pelsbit fra vilt eller en klauv. Det er veldig enkelt og greit. Svenskene legger stort sett spor på denne måten. Dersom målet ditt er godkjenning som ettersøksekvipasje, så er det imidlertid best å trene blodspor til prøven er gjennomført for deretter vurdere andre treningsformer og -spor.
Ingen treningsspor kan erstatte et virkelig ettersøk.
