Dåhjortskinn
Skinn fra både dåhjort og villsvin er gode jaktminner. Dåhjortens sommerpels er lysere, gjerne rødbrun med mer eller mindre hvite flekker. Vinterpelsen er tettere og mørkere – helt uten eller lite tydelige prikker. Både vinter- og sommerpels gir fine skinn og det er en smakssak hvilket man foretrekker.
Villsvinskinn
Skinn fra villsvin kan også brukes året rundt. Sommerpelsen er kortere, så den beste tiden for pelsens del er kanskje fra oktober til mars.
Skinnet fra en stor galte blir veldig stivt. Dette skyldes dype hårrøtter som gjør at skinnet ikke kan skjæres ned så mye at det blir mykt. Du får derfor et mykere skinn fra ei sugge eller ung galte (mindre enn 150 cm fra tryne til hale).
Flåing og salting
Vil man ta vare på og berede skinnet må det naturligvis flås pent, og med minimal bruk av kniv. Fett- og kjøttrester må skjæres eller skrapes bort. Jeg synes det er fint om også hodeskinnet på grisen følger med.
Når skinnet er svalt, etter en liten times tid, strekkes skinnet ut slik at det ikke blir folder og saltet kommer til. Deretter saltes det rikelig, dvs. kjøttsiden dekkes med et saltlag på én cm. Det går med noen kilo salt, gjerne rundt 5 kg på et villsvin, rein eller dåhjort. En kronhjort trenger 5-10 kg, mens en voksen elg må ha det dobbelte. Steinsalt er å anbefale, men også sjøsalt og koksalt kan brukes.
Når skinnet er saltet bør det ligge under tak, eller i hvert fall tildekket og ikke utsatt for regn, ligge i salt helst to uker. Tynne skinn kan klare seg med mindre, men tykkere skinn bør ligge i to uker. Etter en ukes tid har skinnet tørket opp en god del, og det kan da med fordel saltes på nytt.
Etter to uker kan saltet ristes av og skinnet bør henges til avrenning og tørk en dag eller to. Deretter kan skinnet rulles eller brettes og sendes til beredning eller garving. Det må da pakkes godt inn i plast, gjerne to (doble) søppelsekker, som igjen legges i en pappeske.
Granberg garveri i Norge tar imot skinn for beredning.
