Dåhjort

Dåhjort (Dama dama), også kalt dådyr, finnes viltlevende flere steder i Sverige. Det antas at de første dåhjortene ble innført til Sverige omkring 1570 av Kong Johan III. Etterhvert ble dette et ganske vanlig vilt på mange gods og slott i Sverige. Dåhjorten ga status for eieren og var et flott  jaktvilt. På Hjortås kan vi takke Koberg slott  for forekomsten av våre ville dåhjorter. I Norge finnes det, praktisk talt, ikke viltlevende dåhjort.

Dåhjort kommer i flere fargevariasjoner, fra hvit til nærmest svart. Særlig den rødbrune sommerpelsen har små, nærmest hvite flekker langs sidene og ryggen, men vinterpelsen er gjerne mørkere. Buken og bena er lysere og ensfarget. Bakre og øvre del av lårene er dekket av hvite hår og utgjør det såkalte «speilet», som gjerne fremtrer som en “M”. Dåhjorten har også en tydelig hale på opp mot 20 cm.

Størrelse

Dåhjorten er mindre enn (kron)hjorten, men betydelig større enn rådyret. I Sverige kalles hannen dovhjort, og i Norge (då)bukk. Hunnen kalles hind. Som vanlig er hannene større enn hunndyra, og fremfor alt kraftigere og tyngre. Bukkene er fullvoksne ved fem års alder og veier da gjerne 70-110 kg. Hindene er fullvoksne etter tre år og veier da 40-65 kg. Dette gir slaktevekter på typisk 20-35 og 40-60 kg for henholdsvis hind og bukk . Skulderhøyden er henholdsvis 70-90 og 80-100 cm.

Gevirdannelse og -typer

Bare bukkene har gevir, og det første settet vokser fram ved ett års alder, da kun som to rette spisser uten forgreininger. Det kalles da spissbukk. Bukkene bærer geviret gjennom hele vinteren, og feller dette først i april-mai. Etter fellingen begynner et nytt gevir å vokse fram og under veksten er det omgitt av bast, et mørkt hudlag. Basten inneholder et nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. I månedsskiftet august-september er det nye geviret utvokst. Basten tørker ut og blir feid av mot busker og trær.

Ofte skilles bukkene i fire grupper etter geviroppsettet: Spissbukk, stangbukk, halv- og helskovel. Spissbukken er en ettåring med to spisse tagger på ca. 10 cm. Stangbukken er normalt en toåring med stenger med flere tagger, og tydelig øyetagg som peker forover. Derimot ingen antydning til skovel.  Når bukken har antydning til skovler, så kalles den halvskovel. En bukk med tydelig, og større skovel enn på en halvskovel, kalles helskovel. En helskovel vil vel gjerne ha minst 20 cm  høye og minst 6- 8 cm brede skovler (tagger ikke medregnet), men her er det ikke eksakte grenser.

Atferd

Dåhjorten er et utpreget flokkdyr, og mer enn vanlig hjort. Enslige dyr av begge kjønn forekommer, men det er vanligere med flokker – som kan være fra noen få til over hundre dyr. Den foretrekker åpne kulturlandskap med god tilgang på grasbeite vår og sommer, mens den gjerne trekker mer inn i skogen om høsten og vinteren. Sammenlignet med andre hjortedyr er den ganske stasjonær og svært sky. I Sverige er det kjent at fostringsflokkene bare lever på et område som ikke er større enn 100-200 ha, og de er veldig tolerante for tette bestander.

Sanser

Sansene er høyt utviklet og ikke minst ser dåhjorten veldig godt. Den kan gjenkjenne et menneske som står stille på lang avstand og oppdager lett en jeger. Elgjegere må derfor legge om taktikken og ikke tro at de kan stå (u)synlige, selv om de er står helt i ro: Dåhjorten ser deg. Jeg har selv lært dette “the hard way”, og er ganske sikker på at tre flotte bukker så min bevegelse inne i tårnet, gjennom lysåpningene, på 150 m avstand. At synet er høyt utviklet skyldes antagelig at dåhjorten ferdes mye i åpent terreng. Dåhjorten er derfor mindre avhengig av lukt og hørsel, men det betyr ikke at hørsel eller luktesanser dårligere enn hos f.eks. elg og rådyr. Også disse sansene er velutviklet og velfungerende.

Ernæring

Dåhjorten spiser i hovedsak grass og blader fra løvtrær om sommeren, og nøtter, bær og bark om vinteren. Dåhjorten gresser som oftest på innmark og ved lysninger i skogen med frodig vegetasjon. Dåhjorten er mest aktiv tidlig om morgenen og om kvelden, men på Hjortås kan vi se dem nærmest døgnet rundt. Dåhjorten beiter som oftest i flokk, fra noen få til over 100 dyr, men enslige dyr av begge kjønn, fremfor alt også hind med kalv, påtreffes også regelmessig. Etter å ha spist er det vanlig at dyra går tilbake inn i tettere vegetasjon. Vann får den hovedsakelig når den spiser, særlig i form av  duggvått grass, og dåhjorten drikker derfor sjelden.

Forplantning

Brunsten starter i oktober–november og da er det mye brøling. Som følge av dette er bukkene fredet fra 21. oktober til 15. november. De eldre bukkene etablerer egne brunstområder, og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området blir forsvart mot rivaler, samtidig som bukken prøver å samle seg harem. Kommer det andre bukker inn på reviret blir det gjerne bråk. Fra å være i god kondisjon tidlig på høsten, går bukken kraftig ned i vekt under brunsten.

Hindene går drektige litt under åtte måneder, og føder som regel én kalv i juni-juli. Kalvene ligger gjemt i vegetasjonen inntil de er sterke nok til å følge med flokken. Den flekkede pelsen gir da god kamuflasje. Utenom paringstiden går gjerne hinder og kalver i egne flokker, atskilt fra bukkene som går i egne bukkeflokker.

Jakt og -tid

Dåhjorten er et flott jaktvilt og har etter manges mening det mest velsmakende kjøttet av det Skandinaviske viltet. Jeg er en av dem. Dåhjorten kan jaktes på mange måter, både med og uten hund. På Hjortås er posteringsjakt, fortrinnsvis fra tårn, og smygjakt det vanligste.

Dåhjortjakta starter med bukkejakt den 1. september. Fra 1. oktober kan også hind og ikke hornbærende dyr skytes. Fra og med 21. oktober til og med 15. november er bukkene fredet pga. brunsten. Fra 16. november til og med februar måned er det igjen jakttid på alle dyr. I tillegg kan hind og kalv skytes til og med mars måned. Det er fri avskyting på dåhjort.