Bayersk viltsporhund, eller «bayer», som den helst kalles, er strengt tatt ingen typisk jakthund. Denne rasen brukes nemlig ikke primært til å oppspore friskt vilt. Dette er, som navnet tilsier, en etterssøksspesialist avlet fram for å spore skadet klauvvilt.

Av Pål S. Jensen  

Bayeren er, sammen med hannoveransk viltsporhund, en av de to tyske schweisshundrasene. På tysk heter de ‘Hannoverscher Schweisshund’ og ‘Bayerischer Gebirgsschweisshund’. Den tredje schweisshunden, og den minste, er for øvrig alpinsk dachsbracke fra Østerrike. ‘Schweiss’ betyr i denne sammenhengen blod eller annen kroppsvæske som kommer fra skuddsåret. Schweisshund kan derfor oversettes til blod- eller viltsporhund.

Teksten er basert på min artikkel i bladet «Jakt» – 10/2021.

Historisk utvikling

De tyske schweisshundene har aner til kelternes jakthunder fra 500 år f.Kr. og som sporhunder ble de videreutviklet av tyske jaktgods, særlig i Hannover-området på 1700- og 1800-tallet. Store jakteiendommer med mye vilt og organiserte jakter fordret gode ettersøkshunder. Behovet for ettersøkshunder økte også med den tyske revolusjonen i 1848, hvor jakten ble tilgjengelig for flere og mer utbredt. Også våpenutviklingen gjorde jakten mer effektiv og mange hadde etter hvert behov for en god sporhund også etter skuddet. Dette ledet til utviklingen av den hannoveranske schweisshunden som har en skulderhøyde på 48–55 cm og vekt på 25–40 kg.

I det fjellrike Bayern, anså man at den hannoveranske schweisshunden var for stor og tung for deres alpine terreng. De ville derfor ha en lettere og mer framkommelig hund. På slutten av 1800-tallet krysset de inn lettere støvertyper som «roten Gebirgsbracken», i dag kjent som tirollerbracke og brandlbracke. Etter 1870 gjaldt dette særlig Josef Freiherr von Karg-Bebenburg. I 1886 ble også bayeren godkjent som egen rase på en utstilling i München.

Egenskapene som ble fremelsket hos hundene var sterk sporvilje og -sikkerhet, utholdenhet i sporet, Hundene skulle først og fremst brukes som sporhund i line, men den skal også kunne slippes og stille vilt som en løshund. Hunden må derfor også halse og lose ved kontakt med viltet. Helst skal den også holde fast eller avlive et dyr som ikke vil stilles. Denne delen hvor hunden arbeider løs kalles «hetz» på tysk.

Dessuten måtte den ha god fremkommelighet i krevende fjellterreng. Fra 1870-1890 ble hundene fremavlet til den bayerske «Gebirgsschweißhund», og slik vi kjenner den i dag. Resultatet ble en meget mobil og energisk hund med lettere beinbygning enn hannoveraneren og lengre bein enn brackene. At hunden er lettere og kvikkere anses av mange som fordelaktig også når hunden skal stille farlig vilt som villsvin. Den tyske raseklubben, «Der Klub für Bayerische Gebirgsschweißhunde», ble grunnlagt i 1912. Allerede 1921 gjennomførte klubben også sin første sporprøve. Sporene ble lagt med hjorteblod og 15 hundeekvipasjer deltok.

Bayeren i Skandinavia

Den første bayeren i Skandinavia var svensk, og den første i Norge var Björknä Dixi. Hun var født i Sverige i 1983 og kom til Norge omtrent ett år gammel. Hun fikk et kull med syv valper i 1986, det første kullet med bayersk viltsporhund oppdrettet i Norge. I 1987 ble hun den første offentlig godkjente ettersøkshunden i Møre og Romsdal.

I Norge ble bayeren særlig populær på hjortetette Vestlandet, men finnes nå i hele landet.

Senere har flere hunder blitt importert fra utlandet, særlig fra Sverige. Fra hjortetette områder på Vestlandet, hvor rasen først ble populær, har den så spredt seg over hele landet. Siden 1989 har det også blitt født bayere hvert år i Norge. I perioden 2002-2013 ble det født i gjennomsnitt 6,9 valper per kull og siden 1990 har NKK i snitt registrert 20 bayere i året. Av schweisshunderasene er bayeren i dag den desidert mest utbredte i Norge, antagelig av samme grunner som de bayerske jegerne var opptatt av. Og en heit bayer på 20-25 kg er mer enn nok å holde igjen i sporlina. Rasen har også ellers i Skandinavia oppnådd stor popularitet som ettersøkshund. Av danskenes 286 godkjente schweisshunder, utgjør hannoveranerne og bayerne ca. 25 %, med henholdsvis 35 og 36 hunder. At Danmark har 286 godkjente ettersøkshunder, mot 13066 i Norge, sier vel også en del om kvalitetsforskjellene. Men det blir en annen historie.  

Ikke få vestlandshjorter har blitt funnet av en bayer.

Bayeren er og blir en brukshund for de spesielt ettersøksinteresserte. Hundene selges, med få unntak, til personer som vil bruke og utvikle hunden som en ettersøkshund. Det gjelder både i utlandet og her hjemme. I rasens norske avlstrategi (RAS) heter det at en:

Bayeren er en ettersøkshund og valpen bør preges på spor og vilt fra den kommer i hus.

«Bayer skal først og fremst være en utpreget jakt- og brukshund. I dag er det svært sjelden å se en Bayer som rene selskapshunder. Det er mye fordi oppdrettere ikke ønsker å selge til ”ikke jegere”, men også pga hundens aktive gemytt og bestemte vesen. Det er heller ikke ønskelig å se flere Bayere som rene selskapshunder.»

Egenskaper

De fleste jakthunder følger ferske og «varme» spor. Med trening kan de fleste hunder også følge gamle og «kalde» spor. Som et resultat av mer enn hundre års målrettet avlsarbeid, er bayeren særlig god på dette. Den kan ofte følge døgngamle spor hvor andre hunder har måttet gi opp. Dette skyldes også at de blir brukt som rene ettersøkshunder, og det anses lite ønskelig at de samtidig skal stimuleres til å følge friskt vilt. Under ettersøk er det nemlig viktig at hunden konsentrert og trofast forfølger det sporet av det skadde viltet som den er satt på, og ikke lar seg avspore av et ferskt spor. Dette er naturligvis en stor utfordring for en hund som primært brukes på jakt etter friskt vilt. Det er i denne forbindelsen uønsket preging.  

En ettersøkshund bør ikke preges på friskt vilt, men kun ettersøkjetter skadede dyr.


Hvilke kvaliteter som fremelskes gjenspeiles også i rasens jaktprøve. Denne kalles bruksprøve for schweisshunder og den skal gjennomføres som om det var et reelt ettersøk. Sporprøven legges med hjorteviltklauver montert på sporleggersko. I deler av sporet legges det også mindre mengder blod. Sporet skal være ca. 1000 meter og minst 20 timer gammelt. Prøven inneholder også flere momenter som en kan kommer ut for i et reelt ettersøk, med sårleier, to tilbakeganger, ei sløyfe og skuddtest. En hund som ikke får bestått bruksprøve vil ikke bli godkjent for avl. I 2021 har også raseklubben 100-års jubileum for sine sporprøver.

Bayerens karakter

I det daglige er bayeren en kjærlig, sterkt kontaktsøkende og følsom familiehund. Den knytter seg sterkt til sin familie, mens den overfor fremmede mennesker kan være noe reservert. At den også får denne kontakten anses som viktig for at den skal bli en velfungerende ettersøkshund. Og dette er ikke en hund som bør stå lenge i hundegård eller overlatt til seg selv. Den bayerske viltsporhunden er en hund for de som er spesielt interessert i ettersøk og også som en hund til bandhund på elg og hjort. Den er vaktsom, gir lett lyd og har et sterkt jaktinstinkt. Mange kan bli overrasket når de oppdager endringen fra en følsom familiehund og til en skarpe ettersøkshund på jobb. Den skal ideelt ha viltskarphet og evne til å stille vilt, og om nødvendig avlive det. Det siste betones enda sterkere på kontinentet enn i Norge. Enkelte individer gir også hals når de har funnet et dødt vilt. På tysk kalles disse en «totverbeller». I utlandet ser man ofte at bayeren er hundevalget til skogforvaltere og profesjonelle jegere, både i Europa og det sørlige Afrika.

Bayersk viltsporhund

Type: Sporende hund, FCI gruppe 6 seksjon 2 (bandhund).

Bruk: En hund for de som er spesielt interessert i ettersøk og kalde spor.

Sykdommer: Jevnt over en sunn og frisk rase. Det er registrert tilfeller av hjertefeil, epilepsi, lavt stoffskifte, HD og muskelsvinn.

Vekt: 20–25 kg (både tisper og hannhunder)

Høyde: 47–52 og 44–48 cm for henholdsvis hannhunder og tisper.

Farger: Varianter av rødbrun, også flammet eller mørkstripet. Kan ha mørk snute og ører eller svart maske. En liten lysere brystflekk (støverstjerne) er tillatt.

Levetid: 12-14 år

Kjent for: Hund med fremragende nese og interesse for sporarbeid, pågående, utholdende, sta, modig, lojal, rask, smidig, energisk og viltskarp. Sterkt knyttet til og kontaktsøkende overfor sin eier og familie, men kan være reservert overfor fremmede.   

Lissi på sin første hind, knapt tre måneder gammel.

Kilder og mer informasjon:  

Raseklubb og avlsråd: Norsk Schweisshund Klubb, https://www.nshk.org/, som er tilsluttet NKK og Internationaler Schweisshundeverband (ISHV).

Klub für Bayrische Gebirgsschweisshunde https://www.bayerischer-gebirgsschweisshund.de/

Wütscher, Brigitte, «Der Bayerische Gebirgsschweißhund», Neumann-Neudamm, 2018

Hayden, Johann, «Im Berg zu Haus», Weidwerk 2/2004

Ann Kristin Gaare og kennel Jølstrajegeren http://www.123hjemmeside.no/jolstrajegeren/