Villsvin (Sus scrofa) er et klovdyr som tilhører svinefamilien. I Skandinavia, og da særlig kystnære strøk, har vi hatt villsvin i hvert fall siden steinalderen og ca. 5 000 år f.Kr.  Villsvinet er også tamgrisens «far», eller progenitor.

12778940_10153439480751463_7311124688876096511_o

Utbredelse

I Norge kan villsvinet ha blitt utryddet så tidlig som år 500 f.Kr., men i Sverige overlevde de betydelige lengre. Etter å ha vært et høyt skattet jaktvilt i tusener av år fikk villsvinet etterhvert status som skadedyr, og det ble også i Sverige utryddet på 1700-tallet. Med unntak for noen spredte og små forekomster, var det først på slutten av 1900-tallet at villsvinet kom tilbake som frittlevende vilt i Sverige. Så sent som 1980-tallet var det bare omkring 100 viltlevende villsvin i Sverige. Deretter har bestanden økt eksplosjonsaktig. I Sverige skytes det nå flere villsvin enn elg. For jaktsesongen 2014/2015 ble det skutt 89 642 villsvin (mot 87 094 elger), og det skytes nå mer enn 100 000 villsvin i året.  Det er også rimelig å anta en betydelig underrapportering av villsvin, og den svenske bestanden kan telle hele 500 000 dyr.

I Norge er det observert og skutt streifdyr i grensetraktene mot Sverige, fra Østfold til Hedmark, men det er kun i Halden og Aremark hvor det finnes reproduksjon. I Danmark ble villsvinet utryddet omkring 1800, men det har i nyere tid innvandret fra Tyskland til Sør-Jylland. Den danske bestanden teller i dag kanskje et par hundre dyr.

Villsvin er smarte og tøffe, noe både hunder og jegere smertelig har fått erfare, men de utgjør normalt ingen fare for verken mennesker eller hunder. Annerledes stiller det seg om dyret er skadet og «trengt opp i et hjørne», vel å merke. Et skadet dyr skal derfor behandles med respekt og varsomhet. Ei sugge med små unger er også beskyttende, men angriper ikke uten selv å være angrepet.

Størrelse og utseende

Villsvin har slankere kropp og er ikke så fet som tamgrisen. Lemmene blir dessuten lengre. Våre nordlige svin later til å være mer langbeinte enn sørlige artsfrender. Villsvinet har også smalere skalle og et betydelig lengre tryne enn tamgris. Villsvin har dessuten alltid stående ører.

Villsvin benevnes på samme måte som tamsvin. Voksne hanngriser kalles galte og hunngriser sugge. Yngre hunngriser som er kjønnsmodne, men som ikke har hatt unger, kalles gylta i Sverige. Ungene kalles kultinger og veier en snau kilo når de fødes. Kultingene har lys, rødbrun pels med lyse striper. Etter 3-5 måneder blir pelsen mørkere og ensfarget rødbrun. Etter dette kalles de årsunge eller årsgris fram til de de får en mørkere, gråsvart farge ved omkring ett års alder. Med alderen kan de ofte bli gråere i pelsen .

Vekten varierer med blant annet kjønn, område og årstid. Etter et halvt år når de en vekt på ca. 30 kg og som ettåring er svinet gjerne 50-70 kg. Etter to års alder, hvor vekten typisk er 70-120 kg, avtar veksten. Galter er større og grovere enn suggetr. En fullvoksen villsvingalte i Skandinavia kan veie over 200 kg og ha en skulderhøyde på mer enn én meter. Sugger blir neppe mer enn 150 kg. Likevel hører villsvin, uansett kjønn, på over 100 kg til sjeldenhetene.

Villsvinet kan bli typisk bli 10-15 år i det fri, og også opp mot 20 år i hegn. En galte regnes som kapital fra den er åtte år. Kapitale galter er et sjeldent syn og svenske undersøkelser har vist at kun 10 % overlever mer enn fire år. I tillegg er de erfarne galtene svært sky, og det er en grunn til at de har overlevd. En aktiv og erfaren villsvinjeger skal derfor være glad om han får skutt  én slik galte i løpet av sin jegerkarriere.

Farlige «betar»

Hos villsvinhannen vokser hjørnetennene i over- og underkjeven ut, og krummer seg ut og oppover. En fullvoksen galte har gjerne utstikkende tenner på 3-5 cm ved 3-4 års alder, men slike tenner kan også suggene ha. Man regner forøvrig at den synlige delen er ca. 1/3 av den totale lengden på tanna. Tennene slipes mot hverandre når munnen åpnes og lukkes, og dette gir en knivskarp flate der de møtes. Hos hannen vokser disse tennene livet ut og fungerer som hoggtenner. På svensk kalles de «betar». Både hunder og jegere har fått stygge møter med disse. Galtene hugger også med disse tenne, nedenfra og opp, når den angriper, mens sugger stort sett vil bite.

Sanser og -atferd

Villsvinet har en spesielt godt utviklet luktesans, god hørsel og smaksans. Luktesansen brukes aktivt til å finne mat og å oppdage farer. Synet er derimot ikke veldig godt. Villsvin er sosiale dyr som gjerne danner flokker på typisk 5-15 dyr som består av sugge(r), unger og ungdyr. De største flokkene som er observert på Hjortås har vært på ca. 30 dyr. Disse flokkene kan ferdes over store områder. Dette i motsetning til for eksempel dåhjorten som er veldig stasjonær. Voksne hanner forlater flokken og lever som enslige, eller solitære dyr, men også sugger kan være enslige. Villsvina er helst nattaktive, men de kan også være dagaktive hvis jaktpresset ikke er stort. Villsvin mangler svettekjertler og må regulere kroppstemperaturen gjennom endret atferd og aktivitetsnivå. Sølebad er i så måte effektivt til å beskytte seg mot overoppheting.

Forplantning

Villsvin formerer seg svært effektivt. Paringstiden varierer med habitatet. I kaldere klima føder purka gjerne på vårparten, mens særlig hvor det er varmere så kan de føde året rundt. I Sverige skjer de fleste paringene i august-desember. I paringstiden sloss hannene om retten til å parre seg, og da brukes de  hoggtennene som våpen. Som et forsvar mot sår i slike kamper har villsvinet utviklet spesielt tykk hud på undersiden av brystet og framre del av buken. Selv om begge kjønn er kjønnsmodne allerede ved etter 10 måneder, er hannene er normalt ikke i stand til å konkurrere om purkenes gunst før de er omkring to til fem år gamle. I brunsten kan de være mindre sky enn ellers, noe som er vanlig for de fleste dyr.

Ungene fødes etter ca. 115-120 dager og kullet består vanligvis av 3-8 unger. En ung sugge føder gjerne bare 3-4 unger, mens sugger på tre år eller mer gjerne føder 5-6. Svensk forskning har vist at 85 % av fødslene skjer i månedene februar til mai, men villsvin kan i prinsippet føde året rundt – også i Skandinavia. Ei sugge som mister kullet sitt kan bli brunstig på nytt, og hun kan da gjerne føde igjen i august-september. Ungene fødes i et bo sugga har bygd av grass og strå. De første dagene forlater sugga ungene i boet, men de er selvgående etter et par uker. Ungene  begynner med fast føde når de er 4-5 uker, men kan fortsette å die til de er 4-5 måneder, et par måneder seinere enn hva som er vanlig for tamgris. Så lenge sugga har unger som dier kommer hun ikke i ny brunst. Dette betyr at det ikke er mulig for ei sugge å få tre kull i året. Det vanlige er også bare ett kull i året. Grisungene kalles gjerne kultegris eller kulting på svensk.

kultinger

Normalt føder sugga ungene i februar- april, men det kan skje året rundt. Disse ungene er trolig rundt fire uker gamle og derfor født rundt årsskiftet – da vinteren var på det kaldeste.

Matvaner

Villsvin er altetere med en fantastisk luktesans. Dette setter dem i stand til å finne mat på steder der andre dyr normalt ikke ville funnet noe. Det kraftfulle trynet gjør dem i stand til å rote opp jorda, «bøke», slik at de kommer til føde som ligger gjemt i bakken. De spiser blant annet sopp, korn, frukt, rotfrukter, grønnsaker og andre plantevekster, nøtter, egg, fugl, smådyr og lignende. At svinet ikke er kresen matveien, og aksepterer et variert kosthold, er sammen med dens enorme appetitt, hovedårsaken til artens store formeringsevne og -suksess. I tillegg har den ikke andre fiender enn mennesket og ulv.

Jakt og -tider

Jeg har stor sans for villsvinet som jaktvilt, og for jegere er dette utvilsomt en flott ressurs som byr på krevende jakt. Få dyr er så smarte og krevende å nedlegge som villsvinet. Selv om mange bønder ikke setter pris på villsvinets aktivitet og herjinger på dyrket mark, så bør villsvinet møtes med den samme respekt og ærbødighet som annet vilt.

I både Norge og Sverige er det tillatt å jakte villsvin året rundt, men i Sverige er voksne dyr fredet fra 16. februar til 14. april. Sugge med smågriser, kultinger, skal aldri skytes: Det er ulovlig og uetisk. Kommer det en flokk med både kultinger og voksne dyr det vanskelig, særlig i mørket, å skille ut rett dyr. Normalt vil imidlertid sugga være den største grisen i slike tilfeller. Dette fordi det sjelden er voksne galter i flokken, særlig utenfor brunsttiden. Man skal derfor ikke skyte den største, men en mindre eller mellomstor gris – som gjerne da vil være en lovlig årsunge. Vekten på en ett år gammel gris er gjerne rundt 60 kg. Er det en mørk gris som kommer ensom bør man være veldig forsiktig med å skyte, og først skyte om man vet det er en galte. Faren for at dette er en voksen gris er stor, og i verste fall er det ei sugge som har nyfødte unger liggende et stykke unna. På skyteavstand i tussmørket er det normalt ikke lett å se spenene på ei sugge, og om hun har pattegriser. Så vær tilbakeholden.

Villsvinet skytes på samme måte som hjortedyr, men den har vitale organer noe lengre fremover. Skyt derfor aldri bak bogen, men på forbeinet. Forsøk å ta ihvertfall et, og helst begge forbein, da det er en stor fordel om ettersøk kan unngås. Det er lurt å sitte igjen etter skuddet, gjerne minst en halv time. Særlig unge griser kan gjerne komme tilbake ikke lenge etter. Naturligvis kan det også komme en ny flokk.

Kjønns- og aldersbestemmelse

Det kan være vanskelig å både kjønns- og aldersbestemme villsvin, ikke minst fordi det ofte må skje raskt og under dårlige lysforhold. Galtene kjennetegnes først og fremst ved penselen under buken, eventuelt ved å se testiklene bakfra. Galtene har større og mer synlige hoggtenner, men det kan også suggene ha. I tillegg kan suggene ha gråhvite hår i det samme området som kan se ut som tenner. Ellers er galten grovere i kroppen, særlig framkroppen, og den har gjerne mer skrånende/fallende kropp bakover mot krysset. Ofte har den også en kul eller pukkel på trynet over hoggtennene.

Villsvinkjøtt og trikiner

Villsvinkjøtt regnes som en delikatesse, men bør i likhet med tamsvin kontrolleres for trikiner, en parasittmark som kan gi sykdommen trikinose.  Trikiner drepes ved varmebehandling på mer enn 68 °C, og normalt også ved dypfrysing ved -20 °C i to uker.  Selv om risikoen for smitte etter dette svært liten, er det neppe noen grunn til å ta sjansen. Trikinprøven tas ved at du sender inn en kjøttbit som ikke skal være for liten, gjerne 25-50 gram. Det enkleste er å ta en bit fra frambeinets store muskel (leggmuskelen), eventuelt nyretappen eller tyggemuskulatur i kinnet. Tester kan utføres både i Norge og Sverige, for eksempel hos Vestfoldlab.no eller JP Hästveda AB. Se mer om trikiner og -testing her.

IMG_3700