En god kniv er blant jegerens viktigste redskaper, men hva er så en god jaktkniv? Spørsmålet varierer naturligvis hva slags jakt du bedriver; en rypejeger har andre krav enn elgjegeren. Jegeren som kan slakte på gården har andre behov enn reinjegeren, som gjerne både må slakte og grovpartere på fjellet. Dersom du jakter rådyr og annet storvilt så trenger du i hvert fall én kniv til å slakte og flå viltet, og mange nøyer seg med én kniv på jakt. Særlig hvis det vesentligste av slakting og flåing kan skje seinere, og med mer egnede slaktekniver, så holder det også med en kniv. Denne ene kniven bør da også kunne brukes til litt matlaging, skjære tørket kjøtt samt spikking for å fyre opp kaffebålet. Ellers kan det naturligvis være hensiktsmessig å ha flere kniver, for eksempel én for åpning og utvomming, og én for flåing. Uavhengig av hva du skal bruke kniven til, så bør det stilles fire generelle krav:

  1. Bladet bør ha en funksjonell form tilpasset ditt bruksbehov.
  2. Bladet bør være av god stålkvalitet. Dette vil særlig gjøre at eggen holder seg skarp lenge.
  3. Grepet må være sikkert og godt i bruk.
  4. Kniven bør være noenlunde enkel å vaske ren og dermed hygienisk.

Knivbladet         

En spiss kniv er bra til å stikke med og komme til på smalere steder som ved soting og vomming. Flåkniven bør derimot ikke være for spiss, men mer avrundet og butt. Da er den enklere å arbeide med mot skinnet og den vil ikke så lett lage hull. Et kort blad er også lettere å styre under flåing. Men et kort og bredt blad er mindre egnet til å stikke og komme til, samt mindre egnet til å skjære brød. Som med det meste av redskaper, er heller ikke én kniv ideell til all bruk.

Knivbladets form

Etter ulike bruksbehov lages det en rekke bladformer – og også etter smak og behag. Knivblader til jakt kan grovt deles i fem hovedgrupper etter bladutforming: rett rygg, «drop point», «clip-point», oppsvingt spiss, og spydspiss. Et rettrygget blad danner spiss ved at eggen svinger opp mot bladryggen som er rett. Morakniven har normalt et slikt blad. Dersom ryggen også er litt nedbøyd og danner en konveks kurve, kalles designet «drop point». Dette er svært vanlig og anerkjent design for jakt- og allroundbruk. «Clip-point» har større deler av ryggen mot spissen fjernet, og det dannes en konkav bue. Denne oversiden kan også være slipt som en egg. Dette gir en spiss kniv, egnet for stikking og kutting på trange plasser. Bowie-kniven og mange foldekniver har dette bladdesignet. Dersom spissen svinger opp, og over bladryggen, kalles den oppsvingt. Dette gir en lengre egg og snittflate som ofte brukes på flåkniver. Når både over- og undersiden møtes og danner spissen midtveis, ofte også ved at begge sider er eggslipt, blir dette en spydspiss. Dette er en spesialkniv for stikking og avblødning. Noen ettersøksjegere bruker en slik stikkniv for avliving, særlig hvor det kan være riksojettfare.

Fra toppen og nedover vises en kniv med bladtypene spydspiss, oppsvingt spiss, rett rygg, «drop point» og «clip-point».

En allroundkniv bør ikke være for spiss. Et kraftig og tykt blad gir en tung og solid kniv som kutter godt, men den blir samtidig tung, treg og lite smidig. Et mer føyelig blad er praktisk når du skal partere viltet og skjære langs bein. Til utbeining velger man derfor en kniv med tynnere og fleksibelt blad, og slike spesialkniver leveres gjerne med flere stivhetsgrader. En spinklere kniv tåler naturligvis mindre påkjenninger og bladet vil lettere kunne brekke.

Det er ikke størrelsen det kommer an på

Hvor stor skal jaktkniven være? Lengden på skjeftet eller håndtaket ligger noenlunde fast, da dette må være stort nok til neven din. Da står vi igjen med bladlengden, som også er selve verktøyet. Det vanligste er en bladlengde på 5–15 cm, og de fleste vil nok velge et knivblad på rundt 10 cm. For småvilt klarer du deg også godt under dette, og 6–9 cm vil være bra. Det er et ordtak som heter: jo mindre kniv, jo større jeger. Noe er det også i dette, og selv grovere vilt som elg fordrer ikke særlig stor kniv. Også her vil en bladlengde på rundt 10 cm fungere helt fint, men en del vil sikkert  foretrekke et par centimeter lengre blad på vårt største hjortevilt.

Særlig når kniven ikke brukes er det en ulempe med for langt blad: Da er jo kniven mest i veien. En lang kniv krever mer plass, blir mindre håndterlig og tyngre. Akkurat som med børsa, så bærer du kniven mer enn du bruker den. Av dette kan du også trekke konklusjonen at for kniver som bare skal brukes på slakteriet gjerne kan ha lengre blad. I slakteriet skal kniven bare brukes og her gjelder gjerne en bladlengde fra rundt 13 til 18 cm.

Stålkvalitet

Stål er en legering hvor jern og karbon er de to viktigste elementene. Karbon er  den viktigste bestanddelen i godt knivstål, da styrke og hardhet øker med karboninnholdet. Dernest kommer krom som først og fremst gjør kniven motstandsdyktig mot korrosjon. Krom gjør også at eggen vil holde skarpheten lengre. Så kan legeringen tilsettes blant annet molybden, vanadium, silisium og mangan – for å oppnå optimal knivstålkvalitet. Mye kan ellers sies om legeringer, pulverstål, herding og stållaminering, men det viktigste for brukeren er ikke detaljene fra produksjonsprosessen. Derimot resultatet i praktisk bruk. Vil du ha det ypperste markedet kan tilby av stålkvalitet og funksjonalitet, vil jeg gjerne anbefale svenske Fällkniven, som er en av verdens ledende knivprodusenter.

Fällknivens F2 og F3 er noe av det ypperste som tilbys av jakt- og slaktekniver. Stålet er laminert VG10 som er førsteklasses, og gir en svært holdbar egg.

Bruksmessig er det særlig på tre måter du vil merke at bladet er laget av dårlig stål: Kniven ruster lett, eggen blir fort sløv og bladet er for mykt eller sprøtt. Både fuktighet og blod gir lett rust. Dette kan du alltids leve med, om du ikke er så opptatt av estetikken. Med litt stålull kan du pusse bort dette en gang i blant. Verre er det om kniven fort blir sløv, ofte på grunn av for bløtt stål. Rett nok blir kniven tilsvarende rask å skjerpe, noe som er praktisk under feltslakting, men ulempen er etter min mening større enn fordelen. Du har sikkert brukt en rimelig Morakniv, og da forstår du hva jeg mener: Den blir fort sløv.

En dyrere kniv med hardere stål av god kvalitet vil holde eggen skarp lenge. Men «prisen» er at den også blir noe mer krevende å bryne opp igjen. Hardhet måles etter Rockwell hardhetsskala, og knivstål ligger typisk mellom 48 og 65 HRC. Jo høyere tall, jo hardere stål. Denne verdien vil si deg mye om hvor godt eggen vil holde, og hvor vanskelig den vil være å sette opp igjen. Har kniven en hardhet i nedre del av dette intervallet vil holde eggen dårligere. En hardhet i området rundt 57 HRC vil gi en god og holdbar egg. Avhengig av legering vil et slikt stål også være passe smidig.

For mye hardhet er nemlig ikke bare av det gode: Stålet vil lett bli for lite smidig og sprøtt. Da brekker bladet, og særlig spissen, lettere. Avhengig av legeringen vil dette bli merkbart på stål hardere enn rundt 57 HRC. Slikt stål vil være hardt og holde eggen godt under riktig bruk, men også sprøere og mer utsatt for hakk og brekkasje. Dessuten er hardt stål vanskeligere å bryne og slipe.  Årsaken er at den skjærende delen av eggen, som ikke er synlig for det øyet, vil “legge seg” med et bløtere og smidig stål. Dette er lett å bryne eller slipe opp igjen. Et hardere knivstål vil derimot ikke lett gi etter og “legge seg”, og dermed også kunne gi brudd.

En rimelig tolle- eller Morakniv vil gjøre jobben som en allround jaktkniv, men jeg mener det er fornuftig å legge noe mer penger i en kniv som forhåpentligvis kan bli en trofast følgesvenn i mange år. Jeg får også mer arbeidsglede når jeg har skikkelig verktøy.

Grepet

Grepet bør for det første være sikkert, og det er viktig: Grepet må motvirke at hånda og fingrene sklir ned og skjæres på bladet. Blod, vann og annet kan gjøre knivskaftet farlig glatt, og da er det enda viktigere med et godt grep, gjerne med en form for fingersikring. Samekniven har et håndtak som ikke er sikkert på denne måten. For det andre bør grepet ligge godt i hånden og gjøre kniven behagelig å bruke. For det tredje bør bladet og grepet gi kniven god balanse slik at den blir god å arbeide med.

Fem gode jaktkniver, de fire øverste er primært flåkniver, mens Gerber Gatormate er en bra allrounder for småvilt som du også kan ha i lomma.

Rengjøring

Husk at kniven må rengjøres etter bruk og da bør den ha et funksjonelt design som gjør dette så enkelt som mulig. Det er naturligvis ikke tilfeldig at mange profesjonelle slaktekniver har et helstøpt plastgrep hvor blod, vann og smuss ikke kan trenge inn. Kniver med paracord-snøre surret som håndtaket ser sikkert kult ut, men de er vanskelig å holde rene og holder på fuktighet. Med en slik kniv avslører du deg som en ukyndig jeger.

Slira

Slira må beskytte bladet og sikre at kniven sitter sikkert så du ikke mister den. Om den er av lær, bein, kunststoff eller annet, er mest en smakssak. Ellers er det gjerne et spørsmål om den skal sitte høyt eller lavt på beltet. Det første kommer i konflikt med hoftebeltet på ryggsekken, og det er gjerne lettere å få opp kniven dersom slira henger lavere.

Foldekniv eller fast blad

I utgangspunktet vil du få en mer solid kniv om du velger en kniv med fast blad som ikke kan foldes inn. Særlig gjelder dette om du velger en med gjennomgående tange. Det vil si at stålet går i ett stykke fra bladet og gjennom hele håndtaket. Håndtaket dannes da gjerne av to formede skjefteplater på hver side av tangen. En slik gjennomgående tange gir både en solid og normalt godt balansert kniv. Rimeligere kniver har derimot bare en tange som er festet mer eller mindre godt inne i håndtaket.

Ulike foldekniver, og ovenfra er det en Gerber Vital med uskiftbare skalpellblader, Gerber Gatormate – en fin småviltkniv, Gerber Gator flåkniv, Eka Swingblade G3 og Eka Fishblade – begge med bukåpnere. Til høyre er det en Gator med sagtannet, eller serratert blad, som ikke er så egnet for jaktbruk etter min mening.

Foldekniven, som finnes i flere tekniske folde- og låsevarianter, er noe vanskeligere å holde rein. Den kommer imidlertid til sin rett når den ikke er i bruk, og har den åpenbare fordelen er at den tar liten plass. Strengt tatt trenger den ikke engang ei slire. Du kan enten ha den i lomma, eventuelt i en egen knivlomme i buksa. Uansett er det viktig at du velger en foldekniv som har en pålitelig og sikker låsing av bladet, slik at bladet ikke utilsiktet kan klappe sammen når kniven er i bruk. Jeg har dessverre redusert førlighet i pekefingeren etter nesten å ha fått kappet den av på grunn av dette. Her kan jeg altså snakke av erfaring.

Selvsagt kan buken åpnes med en vanlig kniv, men bukåpneren er likevel et bra redskap som gjør det lettere å ikke punktere vomma ved åpning. Den er dessuten bra til å legge flåsnitt med.

Allround- eller spesialkniv?

Skal du bare ha én kniv, så bør antagelig kniven ha et blad som ikke er helt ulikt den gamle, gode tollekniven, eller Morakniven, som er den svenske varianten. Som med det meste som er allsidig og rimelig bra til mye, så blir ikke dette noen perfekt kniv til alle operasjoner og spesialisert bruk. Skal du derfor gjøre mye slakting i felten kan du med fordel koste på deg to kniver: gjerne en spissere type slaktekniv og en mindre spiss flåkniv. Med to kniver trenger du antagelig heller ikke å bryne kniven under slaktingen. Løsningen med såkalt svingblad, hvor kniven har vanlig knivblad i den ene enden og en bukåpner i den andre enden, og som kan svinges inn i skjeftet etter behov, er en bra løsning. Da får du en praktisk bukåpner «på kjøpet»; to kniver i én. Disse finnes i flere utgaver, en klassisk G3-jaktkniv og modeller med smalere og lengre blad, opprinnelig laget for fiske og filetering.

Ulike bukåpningskniver: Kulekniven er nok min favoritt, primært uten sagtannet blad. Sagtannet blad er bra til å åpne brystet med brystbein. Den nederste løsningen, med bukåpner på knivryggen, gir etter min mening både en dårlig bukåpner og en dårlig kniv.

Gerbers Vital har utskiftbare skalpellblader og er en spesialkniv som er egnet for finflåing, f.eks. om man skal ta vare på skinnet.

Skal du velge kniver til slakteriet kan det spesialiseres mye mer. Da kan en egen kule- eller bukåpningskniv være praktisk. Den brukes ikke bare til åpning av buken, men også til å legge flåsnitt og til kapping av skinn og sener rundt beina. Noen er også fine til å åpne brystet/-beinet med, særlig de med delvis sagtannet blad. Dernest kommer det kniver til nedskjæring (partering) og utbeining. Men det får bli en annen historie. Er du på utkikk etter kniver til slakting og skjæring, har Gokniven.no et godt utvalg.

På slakteriet har man plass til og bruk for flere og mer spesialiserte kniver.

En erfaren jeger sa til meg at en jeger ikke kan få for mange kniver. Det virker fornuftig. Det er bra å være nøktern og ikke mane til utstyrshysteri, men et lite knivarsenal bør en aktiv jeger unne seg!

Teksten er basert på min artikkel som sto på trykk i «Jakt» nr. 4 /2017.