Grensen for hva som skal anses for skadeskyting er ikke klar, og den er ikke definert  i lovverket. Det vi imidlertid vet er at skadeskyting av storvilt utløser ettersøksplikt etter utøvelseforskriften § 27: Jegeren plikter da å gjøre det han eller hun «kan for å avlive dyret snarest mulig». I dette ligger det også at man «plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke», og at at verken jegeren eller jaktlaget ikke må oppta jakt eller skyte nye dyr mens ettersøk pågår.

Så spørsmlet om når man står overfor en skadeskyting kan også omformuleres til : Hvor langt løper et dødt dyr? Forskning  har vist at en voksen elg  med et skudd gjennom begge lunger kan holde seg oppreist i 30 sekunder, og vil normalt ha en fluktstrekning på 65 meter før den faller om død. I løpet av 30 sekunder kan en elg likevel løpe opptil 300 meter – fortsatt med et «perfekt» skudd gjennom begge lunger.

Dette har også overføringsverdi til andre dyr, og mindre dyr vil da normalt løpe kortere. For ekesempel tilsier den samme modellen overført til rein, at fluktstrekninger over 120 meter bør anses som skadeskyting. Dette er nærmere beskrevet i av Stokke og Arnemo i denne fagartikkelen. Disse beregningene på mindre dyr stemmer mindre godt med mine erfaringer, men vi kan i alle fall si at en fluktstrekning på over 300 meter bør anses som en skadeskyting.

Det betyr naturligvis ikke at jegeren selv bør søke etter dyret så langt. Dette blir situasjonsavhengig, men som hovedregel bør jegeren begrense seg. Ellers er sjansen stor for at man støkker ut dyret fra et sårleie like ved, og også vanskeliggjør arbeidet for en ettersøkshund. Som storviltjeger skal du ha tilgang til en godkjent ettersøkshund. Det er naturligvis ikke grunn til å være tilbakeholden med å tilkalle denne, tvert i mot, og de fleste ekvipasjer gjør gjerne kontroll- og dødsøk med glede.