For å få en god ettersøkshund må det trenes. Det gjelder naturligvis før godkjenning, men også etter. Det er flere meninger om hvordan dette bør gjøres. En vanlig måte å trene på i Norge er å dryppe blod omtrent hver meter og legge en skank som sporslutt. Skanken kan også slepes i sporet, som de gjør i Sverige, men den norske blodsporprøven blir lagt uten slep – kun bloddråper. Særlig realistisk spor er dette ikke, men sånn er prøven. Uansett bør sporet alltid legges i medvind så hunden må ha nesa i bakken og ikke kan gå på overvær.

Å legge blodspor krever dessuten planlegging i form av opptining eller blanding av blod, og da kan det bli litt tiltak. Et godt tips kan derfor være å i stedet bruke en tørket skinnbit fra vilt som du drar etter deg. Det er veldig enkelt og krever knapt noen planlegging. Eventuelt kan et slikt spor kombineres med noen bloddråper, litt som «krydder». Særlig etter at hunden er godkjent kan man gjerne velge denne treningsmetoden. Ved mange reelle ettersøk finner man heller ikke blod, og i hvert fall ikke i begynnelsen. Hunden må derfor være forberedt på dette, og den skal følge det sporet føreren gir den beskjed om – blod eller ikke blod. En god ettersøkshund bør også kunne spore de fleste, for ikke å si alle, de relevante viltartene som finnes i området. I enden av sporet skal det alltid vanke en skikkelig belønning, og en gammel tørr skank er gjerne ikke nok. En liten boks leverpostei eller hundemat blir gjerne godt mottatt. Det er naturligvis viktig at hunden synes dette er gøy og blir motivert, ellers blir det tungt.

Skal du trene på reelle ettersøk, så glem blodsøl og bruk heller en tørket skinnbit. Blod kan eventuelt brukes sparsomt – som «krydder».

Ønsker du å øke realismen, og kanskje vanskelighetsgraden, kan du med fordel også bruke sporleggersko, sporsko eller klovsko hvor du fester to viltklover. Med spor- eller klovsko lærer hunden også å følge et bestemt individ. Et slikt klovspor er også etter min mening det mest realistiske sporet du kan legge for hunden.  Å få en motivert hund er alltid viktig og da er variasjon ofte av det gode.

Disse tyske klovskoene, «Fährtenschuh Wasgau», etterlater minimalt med annen vitring enn klovene.

Jeg bruker noen tyske sporleggersko som heter «Fährtenschuh Wasgau». De er utviklet av Walter Salzmann, som selv er en erfaren schweisshundefører i Tyskland.  Wasgau sporleggerskoen er at den har spor for kloven under skoen, ikke bak på hælen som for mange andre modeller. Denne sporleggerskoen festes til en vanlig støvel med to reimer med solide metallspenner. På denne måten etterlater denne sporskoen minimalt med annen vitring enn fra klovene. I tillegg har den store knotter som gjør at du ikke sklir. Den ruller fint når du går, er lett og behagelig å gå med i terrenget. Absolutt en bra sko, uten at jeg har prøvd mange modeller.

Skal hunden lære å følge en og samme fert fra klovene, bør de komme fra samme dyr. Ved sporslutt bør du ideelt legge igjen klovene, med eller uten sko. Disse før bindes fast så ikke rev eller andre dyr kan forsvinne med det. Husk også at sportreningen bør være variert – som reelle ettersøk: Legg ut ulike typer spor/skinn og klovspor, varier blodmengde, lengde, liggetid, underlag, værforhold og når du går sporene. Virkelige ettersøk skjer gjerne i mørket og ofte i dårlig vær. Målet med treningen er at hunden skal følge den ferten den blir satt til, og uten å skifte over på noe ferskere eller «mer interessante» spor.

En motivert hund er viktig!